Dødsannonse

Kunngjøring av dødsfallet


Klikk på bildet av den annonsetypen du vil ha (en spalte eller to spalter) og fyll inn skjemaet. Annonsen vil i neste omgang kunne sendes inn til oss for setting.

Å møtes og skilles er livets gang. Å skilles og møtes er håpets sang.
Åleveersomdetåfylleperlerpåentråd— èn for lyse minner og en annen for de grå. Hver enkelt har sitt perlebånd med dyrebare minner, for minner varer evig, om enn livet selv forsvinner.
Alltid varm og raus og mild — aldri vi deg glemme vil.
Alt har sin tid; alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen, har sin tid — en tid til å fødes, en tid til å dø —
De travle hender har sluttet av, hviler i tidløs fred. Du intet krevde, men alt du gav — slik vi deg minnes ved.
Den dag kjem aldri at vi deg gløymer, for om vi sover, vi om deg drøymer. Om natt og dag er du like nær, og best vi ser deg når mørkt det er.
Den evige søvn har lukket ditt øye. Nå er du fri fra sykdom og møye.
Det led mot aften og sol gikk ned; ditt hjerte sluknet og du fikk fred.
Dette er ikke meg. Dette er kun et spor, trådt på min korte veg over den harde jord. Nå er jeg intet sted. Nå er jeg intet jeg. Ga jeg deg noe med, lever det med i deg.
Din livsens gjerning er nå over. Jordens fred deg hvile gir. Vi ber om at du bare sover og at det engang gjensyn blir.
Din tapre strid for livet, den er over. Din lange kamp mot sykdom, den er endt. I fred og uten sorger du nå sover, befridd for hver en smerte du har kjent.
Ditt hjerte så kjærlig for heimbygda slo — her barndommens vogge sto. I bygda si lune og heimlige favn, nær havet, nær brott og havn, nær heimen du verna, nær åker og gård, nær heimfjellet kvile du får. Fra kirka der heime skal klokkene klinge — bud om Guds fred vil de bringe.
Ditt liv du alltid bygget på kjærlighetens grunn. Du tenkte først på andre, helt til din siste stund.
Døden og de ukjente stiene er ikke så skremmende som før. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype. De var skogsmenn og fjellvante. Jeg finner nok frem.
Du har stille vandret bort — savnet, det er tungt og stort. Du har stått oss alle nær og vil oss alltid være kjær.
Du sovnet så stille da reisen var slutt. Fra alt som deg plaget du nå hviler ut. Vi unner deg hvilen, men savner deg så. Takk for all kjærlighet du lot oss få.
Du var så vond å miste — du var så god å ha. Men minner til det siste kan ingen fra oss ta.
Du verd er vår takk for de dager og år som gav deg ditt strev, og som grånet ditt hår.
Dypt i mitt hjerte senkes skjønne toner ned, demper all smerte, bringer sjelen fred. Over havets bølger lyder sang fra fjerne land; når jeg tonen følger, ser jeg hjemmets strand. Tonene bære bud og hilsen til meg frem at disse kjære venter snart meg hjem. Og de glade stemmer lukker til hvert hjertesår; sorg og nød jeg glemmer — snart jeg blant dem står!
Eg er ein gjest i verda, på reis som framand her. Den trøyst eg har på ferda: Min heim i himlen er. Langt bortom tiders strand, der strålar livsens land. Eg er ein gjest i verda — min heim i himlen er.
Eg veit ei hamn for meg som heimlaus vankar, og som i livsens storm så lett driv av. Eg veit ei hamn for mine redde tankar, som flyg lik trøytte fuglar over hav. Eg veit ei hamn, når eg mot kvelden seine skal styre inn mot dødens mørke strand. Eg veit ei hamn, og berre denne eine, der eg frå strid og naud stig frelst i land.
Ei blomster, ei tårer kan takke deg, Far, for alt her på jord som du for oss var.
Ei blomster, ei tårer kan takke deg, Mor, for alt som du var for oss her på jord.
En lysende fakkel er sluknet. En strålende sol har gått ned. Etter år med smertefull vandring har du endelig funnet fred.
En plass i våre hjerter vil alltid være din.
Et hjerte av godhet har sluttet å slå, de gavmilde hender har dovnet; vondt å miste, vondt å forstå — men vår trøst er at fredfylt du sovnet.
Et strevsomt liv har ebbet ut. En flittig hånd har dovnet. Din arbeidsdag har nå tatt slutt, ditt gode hjerte sovnet.
Far / Mor, din hånd strøk alltid varlig, blikket ditt var mildt og trygt. Var vår verden mørk og farlig, jaget du bort angst og frykt. Far / Mor, ditt navn skal aldri glemmes, hvor vi enn i verden går — det i hjertene skal gjemmes til vi engang gjensyn får.
Far har rakt ut hånden, mor har grepet den; hjemme hos Gud Fader møtes de igjen.
Først møtes, så skilles, er livets gang. Først skilles, så møtes, er håpets sang.
Fred i hvert et sorgfuldt hjerte, fred med hver en syndig lyst, fred i kærlighedens smerte, fred med døden i vort bryst, fred — ja, fred med hver en fjende, fred når livet her må ende.
Fritt suser trærne / vinden rundt hjemmet du elsket, og fuglenes sang er som før. Vi er som gresset, som blomsten på marken — vi lever, vi visner, vi dør.
Gjennom / Midt i sorgen skinner lys av / mange gode / kjære / lyse minner.
Gud signe og lønne deg, strevsomme far; din kjærlighet var det som løftet og bar. Og synes vår livsveg oss sikker og trygg, så skyldes det deg og din bøyede rygg.
Gud signe og lønne deg, strevsomme mor; din kjærlighet for oss var grenseløst stor. Og synes vår livsveg oss sikker og trygg, så skyldes det deg og din bøyede rygg.
Hjemme i himlen skal ingen mer gråte — Herren skal selv tørre tårene av. Hjemme i himlen skal ingen mer sørge. Ingen skal dø eller legges i grav. Hjemme i himlen er smertene borte. Ingen skal lide og pines som her. Hjemme i himlen skal ingen mer klage. Fullkommen glede skal fylle oss der. Hjemme i himlen skal lovsangen tone mektig som havet når bølgene slår. Hjemme i himlen blir alle ting nye. Rene som Jesus om tronen vi står.
Hjemmet du vernet, så trofast og sterk; hverdagens strev var ditt krevende verk, ømhet og troskap du stilt flettet inn — minnet om deg lyser i våre sinn.
Høyt elsket — dypt savnet.
Høyt var du elsket — sårt blir du savnet.
Hvil i ( Guds (evige) / evig ) fred.
Hvor det er deilig å være utenfor tid og sted — å bare ha luften og lyset og været, og veien med; å bare være som sten og trær og skyer og gress og jord; en tid som ingen vet grenser for, et sted som ingen vet hvor.
I morgen heter alt i dag i går, og all vår fremtid heter fortid siden. Men det forklarer at hvert nu vi når, er selve evigheten midt i tiden
I takknemlighet
Ikke en spurv til jorden uten at Gud er med. Ikke en sjel mot døden uten hans kjærlighet. Ikke en blomst er visnet, ikke en tåre falt uten at Gud vet om det — han som er over alt. Tro det når noe brister uten å vokse frem. Tro det når noen mister det som var alt for dem. Tro det når håp går under uten å reise seg: Ikke en spurv til jorden! — Det er et ord til deg.
Ikke gråt ved min grav — jeg er ikke der; jeg lever i minnet hos dem jeg var nær. La tårene strømme ikke bare i savn, men også i takk — jeg er kommet i havn!
Ingenting blir noen gang som før. Før kommer aldri mer igjen. Mørket rår når endog håpet dør. Sorgen er en dyster følgesvenn. Livet er så sårbart og så skjørt.
Intet savn uten kjærlighet — hjertet kjenner det tanken vet. Kjenner du savnet, så kjenner du det at sorgen er flyktig, men savn varer ved.
Jeg har lett etter deg i sokkene dine. Jeg har lett i skogen. På fjellet, i byen, ensomheten, i tårene og på graven. Jeg har lett over alt. Og så var du her hele tiden. Inne i meg.
Jeg vet meg en søvn i Jesu navn, den kveger de trette lemmer. Der redes en seng i jordens favn, så moderlig hun meg gjemmer. Min sjel er hos Gud i himmerik og sorgene sine glemmer.
Jeg, mennesket, smertefullt født av en kvinne, åndet et flyktig pust på de levendes jord, blandet min spinkle stemme i skapningens kor, gikk mine veier, famlende frem i blinde, inntil den nådige vind visket ut mine spor. Skumrende mørke ligger de store sletter når solen begraver sitt lys i den mektige sky. Ingen må spørre hva menneskets liv skal bety. Jeg, en gnist mellom to tidløse netter, sluknet i mulmet — for aldri å tennes påny.
Jesus, du dyre navn, dagen tar av. Los meg engang i havn, bortenfor hav. Tal så i dødens stund ordet til meg, sagt med din egen munn: Fred, det er jeg!
La ankret falle! Jeg er i havn, i ly for brenningens vover! Jeg kaster meg i min Frelsers favn, han som har hjulpet meg over. Og kjente, elskede stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller i evighetens lyse land.
Lukk øyan stille. La kvilen begynne. La andre ta over din vandringsstav. Frykt ikkje. Småfuglan og vinden vil nynne velkjente tona over di grav.
Men hør meg — ja, hør meg: Når dagen forgår og aftenen skygger min panne, da lær meg å visne, å Norge, min mor! — da red meg en seng i din hellige jord, når sommeren drager av lande.
Midt i vår sorg og gjennom vårt savn skinner et lys av glede over din livsferd som nå er i havn, og av minner som kjært er til stede.
Midt i vår sorg og ut av vårt savn, bygd på din livsferd som nå er i havn, springer frem minnenes kilde. Ditt liv og ditt livsverk, til glede og gavn, styrker i sorgen og trøster i savn — for minnene kan oss ei skille.
Mildt suser trærne rundt hjemmet du elsket. «Farvel», nikker blomstene du vernet så tro. «Takk», kvitrer fuglene du var så glad i. Mykt hvisker vinden «sov nå i ro».
Mildt suser trærne rundt hjemmet du elsket. «Farvel», nikker blomstene du vernet så tro. «Takk», kvitrer fuglene du var så glad i. Mykt hvisker vinden «sov nå i ro».
Mor har rakt ut hånden, far har grepet den; hjemme hos Gud Fader møtes de igjen.
Mor har rakt ut hånden, far har grepet den; på den andre stranden møtes de igjen.
Nå er du gått over broen som fører mellom dag og natt. Slik vil vi tenke på deg; at du sover — bare litt fastere, bare lenger — drømmeløst godt i den dype stjernenatt
Nå er livet gjemt hos Gud. Vi overgir alt til ham. Håpet er tent i liv og død. Ingen er glemt av Gud.
Og når alt er forbi høres ingenting lenger Ingenting Og det høres
Og så e alle stia vandra og alle landskap sedd, og vi står igjen i våres verden og takke førr at du har levd.