En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.


Jeg bor midt mellom to av byens kirkegårder og legger ofte veien innom dem når jeg er ute og går. Det gir en egen fred å vandre på gravlunder, og for meg setter det alltid tanker i sving. Tanker om liv og død, og om de som ligger her. De vi ”står på skuldrene til”. De som har gjort byen vår, og landet vårt, til det det er i dag.

Det er jo slik at døden er like naturlig som livet og at den kommer til oss alle, før eller senere. Det skremmer meg ikke å tenke at også jeg skal dø, en gang. Men først skal jeg leve fullt ut, og så mye jeg kan. I denne bloggen skal jeg derfor dele tanker om både livet, døden, kjærligheten og byen vår med deg.

Kirkegårdvandring

Det må sies at jeg kanskje er litt mer enn vanlig opptatt av vår felles historie. For eksempel synes jeg at jeg lærer noe nytt hver gang jeg tar meg tid til å lese hva som står på gravstøtter. Her kan jeg lese både navn, årstall og noen ganger også titler på de som har gått bort. Det kan være titler jeg ikke visste fantes og som jeg deretter må hjem og google og finne ut av. Jeg ser også fornavn som ikke er i bruk nå for tiden, eller etternavn som jeg kjenner igjen som typiske ”Tromsønavn”.

Ved flere anledninger har jeg vært så heldig å få være med på spennende og lærerike organiserte vandringer på Tromsø gravlund – som faktisk går for å være en av de vakreste gravlunder i landet. Vandringer både med Per Helge Nylund fra Tromsø Gravlunds Vel, og Sveinulf Hegstad fra Fortidsminneforeningen. På spennende vandringer i kveldsmørket fikk vi frammøtte vite mye om både gravskikker gjennom tidene, dødsårsaker opp gjennom århundrer, og historien til litt spesielle gravstøtter.

Som elev av slike gode ”gravlundslærere” skal jeg med jevne mellomrom, her i bloggen,  formidle litt tilrøvet viten, en dash personlig kunnskap kombinert med humor og historiske antagelser. Og du er velkommen til å følge med som leser.

PS! Her kan du lese vår historie.